Alle «rike» skal selvsagt betale skatt – og mer enn andre, noe de i Norge også generelt set gjør (!). Selve formuesskaten rammer imidlertid ikke bare de rikeste. Den har bl.a. negative konsekvenser for en rekke norskeide bedrifter og dermed samfunnet generelt – inkl. «vanlige folk» og de svakeste.

Formuesskatt rammer alle nordmenn med formuesverdier over 1,7 millioner. Det aller meste av formuer i Norge, som formuesskatten beregnes fra, er knyttet til:
a) norsk eierskap i bedrifter dvs. næringsinvesteringer eller såkalt arbeidende kapital (som maskiner, varelager, kontor- og industribygg, aksjer/risikokapital i selskaper man eier som kan falle i verdi etc.)
b) boliger folk har kjøpt eller arvet. (Her verdsettes primærboliger under 10 mill. til 25% av verdien, mens det for boliger over 10 mill. har økt til 70% fra 2021 og for sekundærboliger/hytter til 100%.)

Formuesskatten rammer ca. 600.000 personer, og er ikke knyttet til hva en person har i inntekt, eller hva en bedrift har av inntjening. En minstepensjonist eller en person med lav inntekt eller trygd, kan eie en bolig det må betales formuesskatt av. Om en bedrift/bedriftseier ikke tjener penger (eks. i startfasen eller en krisesituasjon), må det fortsatt betale formuesskatt av verdiene som er bundet i bedriften.

Ca. 420.000 nordmenn betaler formuesskatt på arbeidende kapital som er bundet i bedrifter – inkl. mange mindre bedrifter over hele landet, etablert av vanlige «arbeidsfolk». Utenlandske eiere i Norge og statseide bedrifter betaler ikke formuesskatt. Da de fleste norske bedriftseiere ikke har nok penger tilgjengelig privat til å betale formuesskatten, må de ta ut utbytte fra selskaper de eier (med påslag for utbytteskatt på 37,84%) for å betale skatten. Dette er midler som ellers ville blitt brukt til å utvikle selskapene videre.

Kombinasjonen av en ca. dobling av økt formuesskatt samt økt utbyteskatt eter 2021 påvirker mange norskeide bedrifter negativt. De tappes for likviditet år etter år, som utenlandskeide bedrifter slipper. Dette rammer norskeide private bedrifters levedyktighet, konkurranseevne, innovasjon, investeringer, vekst, grønn omstilling og arbeidsplasser, ikke minst i distriktene. Formuesskatten er hovedårsaken til at mange bedriftseiere og investorer har valgt å flytte ut av landet, flere av dem kun for å beskytte bedriften sin.

Dette reduserer dessuten både på kort og lang sikt andre skatteinntekter til velferd (som selskapsskatt etc.). Dermed rammes Norge som helhet. Mange mener derfor at formuesskatten er blitt en ren «symbolskatt». Det finnes bedre løsninger for å skaffe tilsvarende beløp til omfordeling og velferd som bør diskuteres seriøst.

Merk også at formuesskatt kan ha en motsatt omfordelende effekt. Om det f.eks. er flere gründere i en vekstbedrift som må betale formuesskatt, er det de «fattigste» som må selge seg ned/ut om de ikke har råd til skatten. De med penger fra før kan beholde sin eierandel eller kjøpe opp aksjer fra de som må selge.

Dette argumentet er altfor enkelt, da alle gode ledere og politikere må vurdere konsekvenser av ulike tiltak seriøst, og søke å prioritere de beste løsningene. Formuesskatt på arbeidende kapital har lenge vært omdiskutert, da den har en rekke urettferdige og negative effekter for norskeide bedrifter som mange ikke er klar over – eller tar på alvor. Dette er også blitt påpekt av samtlige offentlige skatteutvalg. Eksempler:

• Den må betales selv om en bedriftseier/bedrift går med underskudd og ikke har penger å betale med (eks. i en startfase eller krisesituasjon).
• Den hindrer kapitalgang til/børsnotering av norske vekstselskaper. Ved børsnotering må eierne betale skatt av en fremtidig, fiktiv og variabel børsverdi, selv om de ikke tjener penger.
• Den rammer f.eks. industribedrifter (mye arbeidende kapital) mer enn unoterte software-selskaper.
• Den er en særnorsk skatt som kun rammer norske og ikke utenlandske eiere i Norge.
• Den er tapper norskeide bedrifter for kapital, utvikling og konkurransekraft, jfr. pkt. 1.
• Den bidrar til økt utenlandsk eierskap i Norge, jfr. pkt. 5.
  
  

Formuesskatten innebærer at politikerne i realiteten har valgt å straffe/diskriminere norske private bedriftseiere sml. med utenlandske eiere/investorer i Norge (inkl. nordmenn som har flyttet til utlandet), samt noen typer selskaper i forhold til andre. Selskapsskatten rammer derimot alle likt og baseres kun på overskudd.

Fakta er at majoriteten av norske bedriftseiere må ta utbytte fra selskapene de eier for å betale formuesskatten, da de ikke har tilstrekkelige midler privat til å dekke skattebeløpet (se pkt. 1).

NyAnalyse har vist at norskeide bedrifter tappes 1,3 – 1,9 ganger mer ved utbytte sml. med utenlandskeide bedrifter i Norge. Finnes det bare én norsk eier hvor resten er utlendinger, må utbytte tas ut av en norsk bedrift til de utenlandske eierne – som de ikke betaler formuesskatt, da alle eiere etter loven må behandles likt.

2%-tallet enkelte politikere henviser til, baserer seg trolig på en ca. 10 år gammel undersøkelse fra Menon som ikke avspeiler dagens situasjon, og dessuten blir 2%-tallet brukt helt feil uten forståelse for hvordan næringslivet fungerer. Om et selskap har dårlig likviditet, skal nemlig ikke styret etter aksjeloven akseptere at det tas ut utbytte. Derfor er det svært sjelden at det tas ut utbytte som vil overstige selskapets overskudd. Det krever reservelikviditet, samt flertall i styret og evt. generalforsamlingen for en slik utbetaling.

Hvis utbytte ikke kan gis, og en norsk eier ikke har penger til å betale skatten (og ikke kan/tør ta opp mer lån), må eieren selge seg helt eller delvis ut av selskapet. Dette kan ha flere negative konsekvenser, se pkt. 4.

Dette utsagnet viser en total mangel på forståelse for hvordan næringslivet generelt fungerer. Om ikke bedriften er børsnotert med lett omsettelige aksjer, vil salg som regel være krevende og ha uheldige effekter:

a) Det innebærer et vesentlig arbeid som tar fokus fra driften. Man må finne kjøpere, lage presentasjoner, skaffe oppdaterte tall, ha flere møter, skrive avtaler, gjennomføre DD-prosess etc.
b)   Det er kostbart, da det kreves mye arbeid fra revisorer og advokat, ofte en dyr megler, reiser etc.
c) Salg av deler av et selskap kan dessuten være helt umulig, da det ikke finnes interesserte kjøpere. Noen ganger må eieren selge til altfor lav pris for i det hele tatt få noen interessert. Det er dessuten ofte vanskeligere å finne kjøpere til perifere distriktsbedrifter enn i Oslo-området.
d) Mange kjøpere vil kun kjøpe majoriteten eller hele selskapet, og dermed mister tidligere eier (evt. gründer) kontroll over selskapets utvikling. Det kan ha uheldige konsekvenser, fordi bedriften kan få eiere med kortsiktige eller motstridende motiver, eller mangelfull relevant kompetanse.
e) Salg kan skape negativ uro og usikkerhet blant ansatte og/eller leverandører og/eller kunder.
f) Formuesskatt bidrar også til økt salg til utenlandske eiere, se pkt. 5.

Fakta er at formuesskatt medfører at flere norske bedrifter får utenlandske eiere eller deleiere, da den gjør at flere norske eiere må eller velger å selge seg ned eller ut av bedriftene sine. I en salgsprosess er det ofte flest utenlandske kjøpere. Hva de betaler av skatt i hjemlandet, er ikke relevant i en slik kontekst. Eierbeskatningen for nordmenn er dessuten nå etter skatteøkningene fra 2021 på toppnivå blant alle OECD-land, se pkt. 6.

SSB-tall viser at det i Norge har vært en vesentlig økning av utenlandskeide bedrifter, mens det i Sverige har falt etter at formuesskatten ble fjernet. I 2018 var 45% av norske bedrifter med over 250 ansatte utenlandskeide.

Økt utenlandsk eierskap er uheldig for Norge på flere måter. De bidrar uansett ikke med formuesskatt, som reduserer skattegrunnlaget. De norskeide bedriftene får et høyere kostnadsnivå enn de utenlandskeide, som gir redusert konkurranseevne, jfr. pkt. 1. Norskeide bedrifter har en viktig stabiliserende effekt på arbeidsplasser, distrikter og landets økonomi. Utenlandske eiere er ofte mindre opptatt av å bidra til lokalsamfunnet, ta vare på ansatte i Norge om bedrifter sliter og/eller det rimeligere å flytte funksjoner ut, og har ofte mer kortsiktige og kyniske profittmål. Det kan også ha sikkerhetsmessige aspekter, jfr. strategiske oppkjøp fra bl.a. kinesere.

At norske bedriftseiere/investorer har flyttet/flytter ut av landet, har også gitt/gir økt utenlandsk eierskap og dermed reduserte skatteinntekter til Norge. Samtidig mister Norge viktig kompetanse innen ulike næringer, samt investorer med risikokapital. Formuesskatten på arbeidende kapital er hovedårsaken til utflytting.

PS: Å innføre en såkalt exit-skatt, vil skape stor uro og mistillit til Norge, da dette neppe er tillatt etter EØS-reglene. (Tyskland har testet det for retten og tapte). Slike forslag bidrar bare til økt utflytting. Ved exit-skatt, må de fleste som flytter utenlands selge seg ned/ut av bedrifter for å kunne betale skatten, som igjen gir flere utenlandske eiere som ikke betaler formuesskatt. Utflytterne og andre investorer vil investere mer i andre land med et mer forutsigbart skattesystem. Det vil være langt mer inntektsbringende for Norge å heller bare fjerne formuesskatten arbeidende kapital, for da forsvinner hovedgrunnen for utflytting – og flere vil flytte hjem igjen.

Dette stemmer ikke, og spesielt ikke om man ser på skatt på næringsinvesteringer (arbeidende kapital) for en norsk bedriftseier/investor. Da det er dette debattene normalt dreier seg om, blir påstanden villedende. Etter at Støre-regjeringen siden 2021 både har doblet formuesskatten og økt utbytteskatten, ligger Norge på toppnivå i bedriftseierbeskatning blant de 38 OECD-landene. Den er beregnet til å være 13,5% høyere enn for gjennomsnittet i OECD-landene (sjekk om tallet er økt for 2023). Utenom Norge er det kun 3 land som har formuesskatt, og i Europa kun Sveits og Spania. Der er den vesentlig lavere enn i Norge, og i noen distrikter tilnærmet null. Flere andre land har riktignok arveskatt og høyere boligskatt, men det er ikke relevant i diskusjonen om belastningen den økte formuesskatten har påført norsk privat næringsliv.

Påstanden stemmer ikke, og tallgrunnlaget er ikke lenger relevant. Det finnes tilnærmet ingen som vil bli nullskatteyter i Norge ved å fjerne formuesskatten, om man ikke gjør noe kriminelt. Tallet på 25.000 stammer fra et spørsmål fra Ap til Finansdepartementet i 2019, som igjen har basert seg på et datagrunnlag fra SSB helt tilbake til 2017. I svaret står det dessuten at tallene er usikre og ikke har tatt hensyn til endringer i skattereglene. Fra 2005-2016 hadde Norge en «overgangsregel E» som gjorde at innskutt kapital i en bedrift senere kunne tas ut skattefritt. Dette medførte at det kunne se ut som om enkelte bedriftseiere ikke betalte skatt. SSB rapporterer nå at denne reserven nesten brukt opp. Selv i den aktuelle 11-års-perioden var det under 20 personer som var nullskattyter mer enn 3 ganger. Både da og i dag er det noen tar ut et større utbytte ett år (hvor det betales utbytteskatt), og ikke noe året etter, men samlet betales skatt av hele beløpet. Alle betaler skatt av lønn. Finansdepartementet skriver dessuten selv i sitt svar at det blir for snevert bare å se på bedriftseieres personlige skatt, da de bidrar med inntekter til felleskapet gjennom andre skatter, som bl.a. selskapsskatt. Fjernes formuesskatten kun på arbeidende kapital, må man dessuten fortsatt betale skatt av private boliger, hytter etc. Alt man har tatt ut til privat bruk, er dessuten allerede beskattet.

Dette argumentet skaper kun en villedende diskusjon. Tallene trekkes ut av kontekst og det totale bildet, og politikerne neglisjerer med dette problemene mange bedriftseiere opplever og førsøker å formidle.

Det er riktig at selve skattesatsen på 1% (formuer under 20 mill.) eller 1,1% (over 10 mill.) ikke er høyere enn for 10 år siden. Verdsettelsene på ulike formuesobjekter har imidlertid endret seg, noe opp og noe litt ned. Formuesskatten totalt har de siste 10 årene økt fra 19 mrd. i 2013 til ca. 30 mrd. i dag, og det kan ikke bortforklares med at de rike har blitt rikere. Det som har påvirket næringslivet mest, er at formuesverdi-rabatten på næringseiendom har blitt endret dramatisk fra 60% i 2012 til 20% i 2023 som bl.a. rammer alle bedrifter med egne industri/lager/kontorlokaler, hoteller etc. Eiendom utgjør hele 70% av formuesskatten fra aksjeselskaper i Norge, og doblingen i formuesverdsettelse på næringseiendom fra 40 til 80% rammer hardt.

Det som dessuten ofte neglisjeres i denne debatten, er at utbytteskatten også har økt vesentlig på 10 år, fra 28% til hele 37,84% (ca. 35% økning). Dette betales når bedriftseiere må ta ut utbytte for å betale formuesskatt, som gjør formuesskatten langt mer belastende enn før. Argumentet for økt utbytteskatt var å redusere formuesskatten. Dette betyr at formuesskatten årlig tapper mange bedrifter for en betydelig andel av et evt. overskudd, som ofte er prosentvis lave (eks. under 5%, som først skal belastes med selskapsskatt).

Dagens hovedproblem er at formuesskatten er blitt cirka doblet siden regjeringsskiftet i 2021, da både skattesatsen og verdsettelsesgrunnlagene er økt. I samme periode er utbytteskatten økt med ca. 20%, fra 31,68 -37,84%. Bunnfradraget og selskapsskatten er det samme som under Solberg-regjeringen. Samtidig må man ikke glemme at det er mange bedrifter som i dag sliter langt mer nå enn tidligere, se pkt. 9.

Dette argumentet blir brukt på en villedende måte. Usikkerheten under pandemien skapte et stort etterslep i investeringer i næringslivet, som deretter ble tatt igjen. NHO formidler at alt tyder på at dette ikke vil fortsette, jfr. undersøkelser de har gjennomført. I Revidert nasjonalbudsjett regner regjeringens egne analytikere med svært svak vekst i bedriftsinvesteringene i år og neste år, en redusert jobbvekst i år, og nær nullvekst neste år. Dessuten er effekten av økte skatter for 2022 og 2023 inkl. effekten av fraflytting av norske bedriftseiere/ investorer, noe man sjelden ser på investeringer samme år, men det kan ha vesentlige konsekvenser senere år. 

Dessuten er det unyansert å si at næringslivet går «så det suser», da det er stor forskjell mellom ulike bransjer. Mange bedrifter sliter langt mer enn tidligere med økte råvare/importpriser (etter-korona-effekter og/eller svak krone), høye strømpriser, økte renter og/eller lav likviditet etter å blitt rammet av korona-krisen. Økt formueskatt på arbeidende kapital for privateide norske bedrifter er ikke riktig medisin i en slik situasjon. 

Bransjer som går bra, er bl.a. olje- og energirelaterte bedrifter som profiterer på krigen i Ukraina, eksportbedrifter som tjener på lav kroneverdi, og bedrifter som har fått økt inntjening av korona-krisen. Utenlandskeide norske bedrifter rammes dessuten ikke av økt formuesskatt. 

Da markedet raskt kan endre seg, og oljeproduksjonen på sikt er planlagt redusert, er det ekstremt viktig å sikre innovasjon og vekst i det norske private næringslivet for å ivareta arbeidsplasser og skatteinntekter til velferd. Cirka 2. millioner arbeidsplasser er i privat sektor, og 2/3 av disse er knyttet til lokale bedrifter.

Argumentet om økte ulikheter eller «ulikhetskrise» som begrunnelse for formuesskatt, er både villedende og unyansert. Det er selvsagt viktig for politikerne å ta på alvor og motvirke fattigdomsproblematikk i samfunnet. Fattigdom i Norge har i hovedsak vært knyttet til økt innvandring og at stadig flere ikke er i jobb. Dette må først og fremst løses med bedre integrering, tiltak for å få flere ut i arbeid, og nok relevante arbeidsplasser – hvor det private næringslivet er svært viktig. Tiltak mot redusert kjøpekraft for de som har minst må vil være knyttet til politiske vedtak rundt trygdeordninger, strømpriser, skattenivå for de med lave inntekter etc. 

Den norske staten har mer en nok midler tilgjengelig til å hjelpe de svakeste i samfunnet, men det forutsetter god ledelse og prioritering. Det er ikke slik at formuesskatten automatisk går «fra de rike til de fattige». Det finnes flere alternative løsninger for både omfordeling og økte offentlige inntekter/reduserte kostnader som kunne erstattet formuesskatten på arbeidende kapital, og som dessuten ville vært mer fornuftig for samfunnet. (Ulike forslag kan om ønskelig spesifiseres senere. Mange bedriftseiere vil f.eks. heller øke selskapsskatten noe.) 

Norge er dessuten fortsatt et av verdens likeste land. De som er rike i Norge, er generelt seriøse og hardt arbeidende personer som er opptatt av trygge arbeidsplasser, ivareta sine ansatte og bidra positivt i samfunnet. De aller fleste betaler langt mer skatt enn andre. Ulikhetene har heller ikke økt slik enkelte fremstiller det som, da flere tallgrunnlag er blitt brukt feil. Bl.a. er ikke alltid trygdegodtgjørelser tatt med. Noen har misvisende inkludert en bedrifts inntekt som eierens inntekt, som gjør at det ser ut som om eiernes skatt på inntekt er prosentvis lavere enn for andre (men bedriften betaler først skatt av dette, og eieren må deretter betale inntekts/utbytteskatt når beløp tas ut privat fra bedriften). Merk også at 67 på de på Kapitals liste over Norges 400 rikeste ikke bor i Norge, selv om de ofte henvises til i debattene. (Kommentar: Arveskatt er et mer relevant tema å diskutere når det gjelder å motvirke ulikheter, uten at dette tas stilling til her.) 

Norske bedriftseiere/investorer må gjennom sine bedrifter betale andre typer skatt som utgjør langt viktigere beløp enn formuesskatten på arbeidende kapital. (Anslått til ca. 700 mrd., mens formuesskatt på arbeidende kapital kun utgjorde 7,2 mrd. i 2021, ca. 15 mrd. i 2022 og er estimert til ca. 19 mrd. i 2023). At andre land ikke har formuesskatt, skyldes bl.a. studier som viser at dette totalt sett over tid ikke bidrar til økte inntekter til stat og kommuner, men kan skade mer enn den gagner. Om politikere ikke lytter til næringslivet for å finne mer fornuftige løsninger, kan den økte formuesskatten påvirke velferdsstaten negativt og ramme de som har minst. 

Formuesskatt på arbeidende kapital bidrar som nevnt også til utflytting av nordmenn, som politikerne må ta på alvor. I dag ser vi dessuten at stadig flere nye gründer/vekstselskaper etablerer seg i utlandet, eks. i Sverige. Norge mister med dette ikke bare formuesskatt, men også gradvis andre skatteinntekter, risikokapital, kompetanse, innovasjon, risikovilje og skaperkraft – bl.a. til grønne investeringer. Svært mange med formuer bidrar også med betydelige beløp til veldedighet, forskning, kultur, helse etc. – gjerne innen områder hvor det offentlige ikke bidrar nok. Investeringer og veldedighet prioriteres oftest i det landet man bor.

Dette argumentet er svært unyansert. Når det gjelder formuesskatt på privatbolig, er det mange i Oslo Vest som må betale formuesskatt fordi de har boliger med høy markedsverdi, og fordi verdsettelsesgrunnlaget for formuesskatt på boliger over 10 mill. har økt vesentlig etter 2021. Dette uavhengig av hva man har i inntekt.

Når det gjelder formuesskatt på arbeidende kapital, er det mange distrikter som rammes hardest. Andelen statseide og utenlandskeide selskaper er nemlig større i Oslo og Viken enn utover landet.

Dette er feil, og stammer fra den svært omdiskuterte Frisch-rapporten, som inkluderer en udokumentert teoretisk antakelse om at formuesskatt stimulerer sysselsetting da det er lavere formuesskatt på mennesker enn eks. maskiner. Ingen bedriftseiere tenker slik, da de ønsker å investere i det bedriften trenger mest for å vokse. Å ha flere ansatte enn man trenger, er både krevende og kostbart. Det finnes ingen funn i rapporten som tilsier at formuesskatt gir flere arbeidsplasser, og politikere bør derfor ikke bruke rapporten som referanse. Den viser bare at mange bedrifter fortsatt ansatte flere selv om de betalte formuesskatt, men ikke om de ville ha vokst mer og ansatt flere uten formuesskatt, som mange utvilsomt ville ha gjort. Frisch-rapporten viste dessuten negative effekter for 10% av bedriftene med lav likviditet, og 10% er fortsatt betydelig!

Hvilke tall han henviser til er usikkert og må evt. fremskaffes, men påstanden er uansett unyansert. Tallene kan inkludere en del personer med lav inntekt, men som har formue i boliger (bl.a. pensjonister). Den kan også inkludere bedriftseiere som ikke tar lønn eller utbytte enkelte år, for eksempel i perioder hvor bedriften sliter. Uansett har alle med formuer betalt og må betale skatt av alt de har tatt ut og vil ta ut til privat bruk, og skatt betales kontinuerlig via bedriftene de har investert i (som er risikokapital inntil pengene er tatt ut privat).

Det er interessant hvordan enkelte regjeringspolitikere i debatter har uttalt følgende: «Om vi ser bort fra situasjonsbestemte tiltak og økt grunnrenteskatt, har skattene for næringslivet faktisk gått ned i 2023». Dette er bevisst villedende, da det eneste av betydning som har gått ned for næringslivet i 2023 er avgifter for bensin, diesel og mineralolje (ca. 3,3 mrd.) som ikke en gang er klimavennlig. «Situasjonsbestemte tiltak» er brukt som begrep for andre skatteøkninger som bl.a. økt arbeidsgiveravgift (ca. 7 mrd.). Det inkluderes ikke at økt formuesskatt på arbeidende kapital med tilhørende økt utbytteskatt faktisk rammer næringslivet. 

Motstridende hører vi stadig fra samme hold kritikk av Solberg-regjeringen fordi de prioriterte skattelettelser. Det blir litt absurd når det samtidig argumenteres for at skattetrykket ikke har økt noe særlig med ny regjering.