Mange av de små bedriftene, eller «Hverdagsnæringslivet» som vi liker å kalle dem, har strukket strikken så langt de siste månedene at den nå er i ferd med å ryke, skriver Olaf Thommesen i denne utgaven av Bedriftsbloggen.

(Dette innlegget ble først publisert i Dagens Perspektiv)

Les også: Hverdagsnæringslivet i coronaens tid

Olaf Thommessen, administrerende direktør i SMB Norge

Olaf Thommessen, administrerende direktør i SMB Norge

For noen uker siden leste jeg i DN at optimismen var tilbake i norsk næringsliv. NHO-sjef Ole Erik Almlid viste til en medlemsundersøkelse hvor halvparten av deres medlemmer så for seg at de ville være tilbake til en normal situasjon etter koronakrisen innen ett år.

NHO-bedriftene regner med både høyere omsetning og flere ansatte i 2025 enn det de hadde ved inngangen til 2020. Får de rett i sine antakelser vil det åpenbart være positivt for bedriftene, deres investorer og samfunnet for øvrig. Vi liker optimisme, og vi trenger et fremoverlent næringsliv som tør å investere i fremtidig vekst.

Annen virkelighet

Samme dag som denne saken sto på trykk i DN fikk jeg oversendt resultatene av en undersøkelse som vi i SMB Norge hadde gjort blant våre medlemmer.

Her kan du lese SMB Norges undersøkelse

Det ble fort ganske tydelig at småbedriftseierne hadde et litt annet bilde av situasjonen.

Flere medier har skrevet om undersøkelsen vår, så tallene er kjent allerede. Men kort oppsummert så sier halvparten av våre medlemmer at koronakrisen har gjort det mindre attraktivt å drive egen virksomhet, og 1 av 3 sier de vurderer eller har vurdert å søke seg til en tryggere jobb. Krisen har gitt dem søvnproblemer, stress og gått ut over forholdet til deres nærmeste.

Det er verdt å nevne at halvparten av de som svarte på SMB Norges undersøkelse har drevet bedriften i minst 20 år. Når så mange bedriftseiere i denne gruppen sier at de vurderer å kaste inn håndkledet, så er det svært dramatisk.

Les også: Ryggraden står i fare for å brekke!

Klasseskille

Mange av de små bedriftene, eller «Hverdagsnæringslivet» som vi liker å kalle dem, har strukket strikken så langt de siste månedene at den nå er i ferd med å ryke. De har ikke mer å gå på og synes det er vanskelig å se en realistisk vei ut av krisen. Spørsmålene i de to nevnte undersøkelsene var riktignok ikke helt identiske, men jeg synes likevel det er relevant å sammenligne resultatene.

“Det slår meg at de to undersøkelsene er en god illustrasjon på klasseskillet i det norske næringslivet.”

– Olaf Thommessen

For å sette det litt på spissen så har du de store NHO-bedriftene på den ene siden. Lokomotivene i norsk næringsliv. Mange av dem har direktelinjer inn til beslutningstakere i både kommuner og departement. Noen også direkte inn til regjeringen. Både investorer og banker står i kø for å finansiere nye investeringer, og kommer de dårlig ut av reguleringer eller andre politiske beslutninger så ryddes forsidene i de store avisene.

Og så var det våre medlemmer da, hverdagsnæringslivet, som står på den andre siden. De som utgjør over 90 prosent av norsk næringsliv og står for halvparten av den samlede verdiskapingen. De driver med «kjedelige» ting som for eksempel regnskapsføring, fotterapi og graving. De kan ofte se langt etter eksterne investorer og bankene stiller gjerne så strenge krav til sikkerhet at man må sette hele familieøkonomien på spill for finansiere vekst.

Hverdagsnæringslivet jobber mest, tar ut minst ferie og får dårlig betalt, men deres bidrag til storsamfunnet er helt uvurderlig. Husk at 2 av 3 nye jobber skapes av de små bedriftene.

Les også: Dugnaden velter nye bedrifter

Premissleverandør

Hvordan kan det ha seg at disse to gruppene har et så forskjellig syn på status i juni 2020? Jeg tror noe av svaret ligger i et problem som er dypt forankret i norsk næringspolitikk. Det handler om hvem som har fått lov til å være premissleverandør.

Spør du «mannen i gata», eller stortingspolitikere for den saks skyld, om hva som er det første de tenker på når de hører ordene «norsk næringsliv», så er sjansen stor for at navn som Hydro, Telenor, Yara eller noen av de andre store børsnoterte selskapene dukker opp. Spør du om næringslivsledere så er det gjerne Røkke, Stordalen eller Reitan som blir nevnt.

Jeg vil understreke at jeg ikke har noe vondt å si om hverken de selskapene eller næringslivslederne som ble nevnt her. Problemet er at de bare representerer en bitteliten del av det samlede bildet. Likevel er det selskaper og bedriftsledere som dem, som har fått lov til å definere premissene for norsk næringspolitikk i alle år. Ofte har dette skjedd på bekostning av de små. Det har vi sett uendelige eksempler på.

Dette gjør noe med de mindre bedriftenes tillit til at deres interesser blir ivaretatt, både når krisen bryter ut og når man trenger hjelp til å komme i gang igjen. Småbedriftseiere er viktige bidragsytere i lokalsamfunn over hele landet. De skaper arbeidsplasser og betaler både skatter og avgifter. Nå sitter mange av dem igjen med en følelse av at de ikke fikk nok tilbake når de trengte det som mest.

Når man mister troen på at den nødvendige hjelpen vil komme så gjør det noe med motivasjonen til å fortsette. Denne tilliten må bygges opp igjen og det må skje fort.

Hvis ikke så vil vi miste for mange fungerende bedrifter og arbeidsplasser, både nå og i fremtiden. Det har vi ikke råd til.

Kort om bloggeren:

Olaf Thommessen har vært administrerende direktør i SMB Norge siden 2016. Han er utdannet siviløkonom og har bred bakgrunn fra både politikk, næringsliv og organisasjonsliv. Thommessen er tidligere nestleder i Venstre.

 

6 gode grunner til å bli medlem i SMB Norge

Del:
Untitled Document